... eller det har den vell gjort i 1 måned nå spesielt.
Morgenen den. 17 November ble ikke som alle andre morgener. Stod opp ved 9 tiden, og mamma ringte meg.
Behøver vell ikke utdype det.....
De neste timer var det mange tankler og følelser som raste i hode og kropp, sammen med en hel flokk andre mennesker som satt i norge.
Husker jeg var sint, fortvilet og hjelpesløs og lei meg. Viste vel egentlig hva sannheten egentli var.
Dette var den værste tid å sitte i Danmark på. Men ja jeg valgte selv å flytte herned. Men der og da angret jeg på at jeg hadde flyttet.
Skulle jeg kikke i avisen etter oppdateringer eller skulle jeg ikke???? Det gjorde jeg så.... og da jeg leste at de hadde funnet deg, kom det vell en fornektelse opp i meg. Gikk rundt og sa nei.. nei.. nei... nei... Hadde ingen hjemme. Kasper var på et møte. Helt tomt var det Jenny!!!!!!
Følte vel at min verden og min families verden falt sammen. HVORFOR!!!!
Nå har jeg prøvd flere ganger og skrive ned hva jeg følte og tenkte, men klarer ikke å beskrive det. Satt vel med en følelse av fornektelse og sorg og en desperat følelse av å komme hjem. Være mitt i det hele.
Bestilte flybillett om kvelden og skulle reise torsdag ( 4 uker siden i morgen)
Reisetiden var vell egentli ikke så lang. Men følte den varte i evigheter.... Kunne ikke komme fort nokk oppover egentlig. Hadde MP3-spilleren min med med masse sanger. Etter mange nummere på lista så kommer Michael Buble med Lost.
Må nokk si det var vanskelig og sitte der bland mange mennesker og prøve å holde tårene tilbake.
Teksten på den passet veldig bra, spesielt den første delen av sangen. Men mye av teksten tenkte jeg vel også på at: HVIS jeg nå hadde sett hvordan den lille jenta hadde det så ville jeg ha sagt dette til henne
http://www.youtube.com/watch?v=wvNSI4-PV8sMichael Buble - Lost
I can't believe it's over
I watched the whole thing fall
And I never saw the writing that was on the wall
If I'd only knew
The days were slipping past
That the good things never last
That you were crying
Summer turned to winter
And the snow it turned to rain
And the rain turned into tears upon your face
I hardly recognize the girl you are today
And God I hope it's not too late
It's not too late
'Cause you are not alone
I'm always there with you
And we'll get lost together
Until the light comes pouring through
It's when you feel like you're done
And the darkness has won
Babe, you're not lost
When your world's crashing down
And you can't bear the thought
"I said, babe, you're not lost"
Life can show no mercy
It can tear your soul apart
It can make you feel like you've gone crazy but you're not
Things have seemed to change
There's one thing that's still the same
In my heart you have remained
And we can fly fly fly away
'Cause you are not alone
And I am there with you
And we'll get lost together
Until the light comes pouring through
It's when you feel like you're done
And the darkness has won
"Babe, you're not lost"
And the world's crashing down
And you can not bear the cross
"I said, baby, you're not lost"
"I said, baby, you're not lost"
"I said, baby, you're not lost"
"I said, baby, you're not lost"
Det var "godt" å være hjemme. Men det er selvfølgelig ikke i en sånn situasjon man har lyst til å være hjemme. Men det var bedre å være der enn å sitte her i Danmark.
Det var noen knalltøffe dager. Og det er første gang jeg noensinne har hatt lyst til å springe ut av kirka under begravelsen.
Kan nok ikke si jeg er i så sinnsyk julestemning. Den ligger gjemt vekk et eller annet sted tror jeg.
Og det å gjøre klart til babyen kommer er helt rart. Blir liksom helt feil. Prøver å ta tak i meg selv og begynne. Har vell egentli alt klart da. Men det med å gå å pirke og legge ting på plass er egentli et "tetak" akkurat nå. Det er vell en blanding av at jeg er stor og tung, og ja det blir helt feil. Men det kommer nokk;)
Husk Mamma, Svein og Kristin jeg er så utrolig glad i dere. Og jeg har det helt forferdelig med å sitte her så langt vekk fra dere.
Men håper dere husker på, og vet at jeg tenker på dere hele tiden, og at jeg allerhelst ville vært hjemme.
Og til Jenny... Uansett hvor mye sint jeg har vært på deg noen dager i den siste månenden og nokk kommer til å være. Så er jeg utrolig glad i deg uansett hvor du enn er, og det vil jeg alltid være.
Rart å ikke skal se den smilende flotte jenta mere.
For du var en nydelig jente, med det flotteste smil.
Vi er mange som savner deg